Anette i Arizona

Hei alle sammen!! 

Jeg begynner å komme i orden her hjemme i Norge, og jeg tror jeg er ferdig med bloggen for denne gang. Tusen takk for alle som har fulgt bloggen min, og lykke til til alle årets utvekslingsstudenter, dere aner ikke hvilket fantastisk år dere har foran dere!!!

Hvis det er noen spørsmål som dere ikke har fått svar på, så er jeg fortsatt tilgjengelig på anetteokland@hotmail.com, og jeg skal svare så godt jeg kan hvis det er noe dere lurer på.

TUSEN TAKK FOR MEG!

 





Nå har jeg vært hjemme i Norge i akkurat en uke, og det har vært en av de vanskeligste ukene i mitt liv. Jeg hadde virkelig ikke trodd at det skulle være så vondt å dra fra Arizona, og at jeg kom til å savne det så fælt. Jeg har fått et skikkelig omvendt kultursjokk, og jeg føler at jeg bare går rundt og virrer. Hvis ikke det hadde vært for at jeg har hatt jobb nå de fire siste dagene, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde vært deprimert. 

Jeg har hatt det beste året i mitt liv, og jeg sitter igjen med så mange gode minner at hjertet mitt nesten sprekker. Jeg savner det så veldig, men samtidig prøver jeg å tenke at jeg er heldig som fikk oppleve alt dette, og at det er dette året som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg er så misunnelig på neste års utvekslingsstudenter som har dette året foran seg, og jeg ville gjort det igjen og igjen hvis jeg hadde kunnet. Gled dere, og nyt hvert eneste sekund, for plutselig er det faktisk over, og du har bare minnene igjen. 
















Jeg er hjemme. Helt hjemme. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føles. Det var godt å komme hjem, og det var helt fantastisk å se familien min og alle vennene mine igjen, men jeg er så tom. Jeg vil hjem, hjem til Arizona. Jeg tar meg selv i å tenke på Arizona som hjemme. Jeg vil tilbake til rommet mitt, til Sidney og til alle bilturene til Fry's for å leie film, jeg vil tilbake til sene kvelder på kinoen, til å drikke lemonade ute, til vertsmoren min som spiller papijump hele tiden, og til Kamillabestis, og Marie som jeg savner helt sykt. Jeg vil snakke engelsk igjen, jeg føler at jeg ikke klarer å uttrykke meg like godt igjen på norsk. Jeg vil bare ha det sånn som jeg hadde det for en måned siden. Jeg har en klump i magen som ikke vil gå bort, og det eneste jeg vil er å dra tilbake. Jeg vil bare dra hjem.

Jeg hadde ikke trodd det skulle føles sånn. Jeg hadde trodd at jeg var ferdig med året mitt nå, at å komme hjem bare var et nytt kapittel i boka. Men jeg klarer ikke å gå videre, i hodet mitt er jeg fortsatt i Arizona, og det er så vanskelig å bare la det gå. Jeg prøver å tenke at sånn her hadde alle fjorårets utvekslingsstudenter det også, at dette bare er normalt, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å...bare la det gå. Det er ting overalt som minner meg om Arizona. Hører jeg på radioen, så kommer The Lazy Song på, og jeg får tårer i øynene og klump i halsen fordi det var Sidney og min sin sang, den sang vi alltid for full hals når vi kjørte bil, og hun lo av meg når vi kjørte under den ene brua på vei hjem for da mistet radioen dekning en par sekunder og jeg glemte det alltid så jeg bare sang.

Jeg vil ikke snakke for mye om det heller til de her hjemme, for jeg vil ikke at det skal bli ubehagelig for dem. Det er jo ikke det at jeg ikke er glad for å være hjemme, for det er jeg. Men dette er så nytt, å savne noen andre enn de jeg alltid har kjent. Å savne noe som er så langt borte, og som jeg ikke aner når jeg får se igjen. Det eneste jeg har tenkt på i dag er når jeg kan dra tilbake, hvordan jeg må spare for å kunne reise dit så fort som overhodet mulig.
For akkurat nå er det det eneste jeg vil.

Jeg skal ikke slutte å blogge helt enda, jeg føler meg ikke helt ferdig med bloggen, så jeg skal skrive litt når jeg vet hvordan alt dette går. Det kommer nok noen innlegg etterhvert. Men jeg må si tusen tusen takk til alle dere som har fulgt meg gjennom dette beste året i mitt liv, selv om det har hatt både oppturer og nedturer!!! TUSEN TAKK!

Dette er et bilde fra en av kveldene den siste uka i Arizona, og jeg vil føle det sånn som jeg følte det når jeg tok dette bildet. Jeg var så glad, jeg var akkurat der jeg hørte hjemme. Dette var min nest siste kveld med Ryan, det endte opp med å være en sykt bra kveld, selv om han hadde gjemt broren sin i bagasjerommet...Men det er en annen historie.

Siste middag med familien nå. Triste greier. Må løpe. Snakkes. I NORGE!!!!!



Akkurat nå er jeg i skikkelig dårlig humør. Jeg orker ikke gjøre noe, hvertfall ikke pakke. Jeg får tårer i øynene bare jeg ser bort på den ene kofferen jeg har ferdigpakket stående ved siden av senga mi. Jeg vet liksom ikke hvor jeg skal gjøre av meg nå. Jeg krangler med Sidney hele tiden nå, og jeg vet det er fordi vi begge vet at jeg skal reise.  Nå har jeg bare lørdag, søndag, mandag og tirsdag igjen her i Arizona, og jeg føler at tiden bare flyr fra meg uten at jeg kan gjøre noe. Det er så mange jeg føler at jeg ikke har fått sagt ordentlig goodbye til, og det er mange jeg aldri kommer til å se igjen. Det er en vond følelse, og det knyter seg i brystet. Jeg hadde en avtale om å være sammen med Ryan i kveld, men nå tar jeg meg selv i å ikke ville. Jeg vil ikke, fordi jeg vet at i dag og i morgen er de siste gangene jeg ser han. Og det gjør så ubeskrivelig vondt. Han betyr mer for meg enn jeg egentlig hadde trodd, og det at jeg skal reise fra en av mine alle beste venner...Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det, for å være helt ærlig. 

Jeg føler meg så alene. Jeg er midt i mellom USA og Norge, og jeg vet ikke hva som føles mest riktig. 

Nå drar jeg på Fashionsquare for å kjøre de siste innkjøpene før jeg drar hjem. Jeg er ganske sikker på at dette er den siste gangen jeg er der, så man skal ikke se bort i fra at

OOOOOPS må løpe ciao

JEG ER SÅ SOLBRENT!!!!! Bruker søren meg faktor 30 og alikevel er jeg nå helstekt. FML.

Jeg og de to eldste vertsøstrene mine dro tilbake til det hotellet vi var på på bursdagen min for å sjekke om vi kunne snike oss inn å tænne litt igjen. De har armbånd man må ha på seg for å vise at man er gjest på hotellet, men smarte som vi er så hadde vi jo spart på de fra søndag. Sånn ser armbåndet ut:

Så vi smilte litt nervøst og pilte forbi vakten. Og det var der jeg ble stekt. Liksom stekt. 

Kanskje dere kan se det litt, men photobooth gir absolutt ikke solbrentheten min noe creds. Men jeg kjenner det. Det BRENNER.

Ellers har jeg vært ganske produktiv i dag. Pakket håndbagasjen min full av sko, og kastet masse handleposer og dritt som jeg hadde stacket opp inni skapet mitt. Pluss at jeg har gjort litt regnskapsarbeid (du kan godt være stolt pappa) så jeg er ganske fornøyd med egen innsats.

Så nå sitter jeg her og spiser jordbær da. DET er noe jeg kommer til å savne ved å bo her, vi har alltid jordbær i huset, no matter what.



Nå skal jeg dusje og se en film tror jeg, og vente på at Abby og Mandy kommer hjem, så skal vi ut på en liten kjøretur. Yesss.

XOXO lobstergirl

Jesssss, endelig er jeg 18!! Føles så bra!! 

Jeg feiret den store dagen på et flott hotell, sammen med mine to yndlinger Kamilla og Marie selvfølgelig. Vi møtte opp med Ryan og Martin senere på kvelden, spiste middag og spilte minigolf og kjørte gokart,  før vi avsluttet med yougurt-is. Perfekt dag. Glemte kameraet mitt hos Kamilla da, så det må jeg hente i morgen.

Martin drar hjem i morgen, og Marie og Kamilla drar til Las Vegas på onsdag, så jeg er litt depressiv om dagen. Innser plutselig at jeg har bare ni hele dager igjen her i Arizona. Jeg tror jeg skal være en del med Ryan nå denne uka (han er ca den eneste vennen jeg har igjen her nå, alle andre er borte. Neida. Joda) og prøve å nyte den siste tiden, selv om jeg egentlig har en del jeg skal gjøre. Skal kjøpe en til koffert, en tur på Fashionsquare for å gjøre noen siste innkjøp, prøvepakke en gang eller to, osv osv osv. Lista er lang. 

Nå skal jeg lese bok og slappe av, jeg er kjempesolbrent etter en hel dag i sola i går. Ciao!

Og Farfar, hvis du leser dette; Jeg savner deg masse masse, gleder meg til å se deg igjen!

Fant dette bildet på macen. Totally random. Sidney som øver på vocabtest i bassenget (champ style), og en hund. (HERREGUD nå skrev jeg nettopp et hund. Bra jeg skal tilbake til fedrelandet snart)

Je har tilbragt de to siste dagene med å gjøre absolutt ingenting. Jeg har våknet i ti-tiden, sjekket facebook og mail, lest blogger, spist litt frukt, lest litt flere blogger. Så har jeg ligget ved bassenget og stekt, før jeg gikk lei og gikk inn. Men da fikk jeg dårlig samvittighet for å være inne, så jeg tok med meg boka mi og gikk ut igjen. Så bare lå jeg der til sola gikk ned, og da gikk jeg inn og spiste. Igjen. Kjenner at jeg begynner å bli litt rastløs, vil liksom at ting skal skje, men jeg vet at denne helgen blir busy så jeg stresser egentlig ikke. 

My, vertssøsteren til Kamilla reiser hjem på mandag, så hun skal ha et bursdagsparty/avskjedsparty på lørdag. Og som vi alle vet så FYLLER JEG 18 PÅ SØNDAG!!!!!!!!!! Så verdens beste vertsmor har leid hotellrom til Kamilla, Marie og meg fra lørdag kveld til søndag, så vi skal chille ved poolen og bare kose oss, og så ut og spise begge kveldene. Det er jo bare en gang man blir myndig. Selv om man er i USA og ikke kan drikke vin. Men men. 
Vet at det blir en bra dag uansett :-)

Forresten. Kamilla er like dum som hun ser ut som. Hun spurte meg hva jeg ønsket meg, og da sa jeg nye øreprpper til iPoden min. Dagen før i går tekstet hun meg og bare "Hun ønsket seg ørepropper til ipod. De har Applestore ved Kierland, så vi kan jo gå dit?"  
Jeg bare "Ehhh?????????????" 
Kamilla bare "Shit. Kan ikke tro at jeg sendte den til deg"
Jeg bare "HAHAHAHAHAHA".

Men selv om hun er dum, så er det ingen som henne. DET ER INGEN SOM DEG EVA-MÅLFRID. Love you.

 

" Ble du kjent med de amerikanske elevene og var sammen med dem, eller var du mest med de norske?"
I bunn og grunn har jeg vært mest med de norske. Jeg har fått veldig mange amerikanske bekjente, men veldig få ordentlige venner. Jeg er med amerikanere hele tiden, men da ofte sammen med Kamilla eller Marie også.

"Har du blitt mye bedre i engelsk, både uttale og skriftlig? :)"
Her er svaret definitivt JA. Det er noe helt annet å få en 6'er i engelsk på ungdomsskolen, og være flink til å skrive stiler, og til å snakke og skrive engelsk hver eneste dag. Jeg lærer nye ord og måter og si ting på hver dag, og jeg har blitt veldig mye bedre. Veldig mye bedre.

 Hvordan synes du high school er i forhold til norsk vidergående?
Veldig annerledes. Veldig mye multiple choice prøver, og karakteren kommer veldig an på om du er flink til å gjøre lekser. Lekser er alt.

" Ikke minst, hvordan er maten? Er det lett for å legge på seg?"
VELDIG lett å legge på seg. Ikke bare er det mye fastfood og dårlig mat her, men ting er annerledes enn hjemme. Du kan se langt etter så grovt brød som vi har i Norge, det skal være sikkert og visst. Mitt tips er å gjøre en sport. Da blir du tvunget til å dra på trening hver dag, det er gøy og du får automatisk lyst til å unngå pizzaen i kantina og snacking 24/7.

"Bestemte skolen din at du skulle være senior og få oppleve graduation og lignende, eller spurte du selv?"
Vi spurte selv. Egentlig ville de ikke la oss, så vi måtte mase litt. 

"Er det veldig mye vanskeligere å være senior enn junior?"
Hvis du kan velge, så velg å være senior. Da får du oppleve alt det morsomme som du går glipp av ved å være junior, og i tillegg er det jo litt status og kunne gå rundt å si at du er senior :-) 
Det kommer litt an på tror jeg, om det er vanskeligere å være senior, men det er verdt det.